When a man bites a dog

Men det viser seg faktisk at journalistene får vansker i møtet med vår verden. De trenger eksperthjelp. Biter du i tillegg journalisten i øret, har du kommet et stykke på vei.

Jeg har etter et kort, men informativt og interessant foredrag av kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende blitt overbevist om at en journalist i en større avis aldri vil komme til å skrive om korps bare for å være snill. Hun sa ikke dette med rene ord, men når hun sier at korps er vanskelig som avisstoff, så tror jeg henne på det. Avistekster skal spisses. Når spilleglede, fellesskap og bredde skal omformuleres journalistisk, møter avisen problemer.

Det som gjør en hendelse til en nyhet er at det er noe nytt, det er noe nært, det er dramatisk, det er noe uvanlig og det er det avisen har plass til. Det er ikke noen nyhet om en hund biter en mann. Hadde mannen derimot bitt hunden, hadde dette vært en nyhetssak. Dette er en mediefloskel er det blitt meg fortalt, og ikke noe jeg selv finner på. Dog kan jeg ikke alltid finne mannen som biter hunden, men likevel er det visstnok en nyhetssak når Karl Petter Løken hevder at Drillo har et Myggen-problem. ”Savnet etter en ny midtbanevirtuos, som det Erik Mykland var, er nå så stort at det er blitt et problem for landslaget, mener NRKs fotballekspert, Karl-Petter Løken”. Jeg skal klype meg i armen den dagen jeg ser følgende ingress i BT: ”Savnet etter en ny kornettvirtous, som det Erlend Aagaard-Nilsen var, er nå så stort at det er blitt et problem for Manger Musikklag, mener NMFs musikksjef.”

Prinsessen og saksofonen

En nyhet er det usedvanlige. Hvordan kan vi finne det usedvanlige når det gjelder korps, som kan ha interesse for en gruppe mennesker, ikke bare for menigheten, og som gir informasjon? Avisene, fra VG til Aftenposten, har funnet NTB-meldingen om at Prinsesse Ingrid Alexandra skal lære å spille saksofon interessant, og for så vidt fyller vel dette som nyhetssak kriteriet for å være noe nytt, men hvor interessant det er, kan vi jo stille spørsmål ved.

Jeg ser NMF fremheve saken på sine nettsider, ergo er det muligens en god sak for NMF og for 70 000 NMF-medlemmer. Nå er det derimot ikke sagt at prinsessen skal starte i skolekorps. Hun trenger ikke det fordi om hun spiller et blåseinstrument. Saken vil dermed (kanskje?) miste nyhetens interesse for oss korpsfolk, og den vil være like verdiløs som om overskriften hadde vært: Prinsesse Ingrid Alexandra skal lære å spille fiolin. Hun er nok den første prinsesse i verden som spiller saksofon, det kan kanskje være usedvanlig, men det er ikke akkurat så interessant. Dersom hun begynner i korps i sitt nærmiljø, kan dette være et pluss for korpset, NMF og for korpsbevegelsen og det kan kanskje føre til at flere unger starter i korps. Hvem vet?

Medieoppmerksomhet

Noen vil hevde at det er for lite korpsstoff i mediene. Ifølge Hilde Sandvik kommer ikke BT til å anmelde en korpskonsert. Hun sier også at størsteparten av korpsdekkingen skal foregå i lokalpressen. Dette skuffer nok en del by-korps som anser BT som sin lokalavis. I Nordhordland derimot, er vi regelrett litt for bortskjemte med korpsstoff i avisene. Det er selvfølgelig hyggelig å få omtale. De fleste av oss liker nok å ha både Strilen og Avisa Nordhordland til stede, men til tider består avisene av så mye som har med korps å gjøre, at til og med en korpsentusiast som meg bare registrerer at det er der og hopper over lesinga. Hvorfor? Fordi det ikke er interessant nok. Det er bilder og tekst, og alle er glade og hipp hurra, side opp og side ned. Ikke et kritisk ord, ikke en spennende setning, ikke noe som gir en følelse av at dette har nyhetens interesse, det hele kan bli alt for ensidig.

Helt til en dag Strilen slo til med følgende overskrift: Helseskadeleg korpsøving. Det er en bra overskrift og noe som lukter, noe som gjør at jeg vil lese. Og det er en uvanlig overskrift til lokalavis å være. Mulig det rett og slett hadde passet i VG. Artikkelen er også informativ ved at det er en nyhetssak om dårlige øvingsforhold og hva dette kan føre til av helseskader. Likevel tror jeg ikke dette er en ny linje fra avisens side. Såkalt korpsjournalistikk vil nok fortsatt være en bildeserie og pene ord i forbindelse med en konsert.

Orienteringsløperne sprang lenge til skogs og irriterte seg over at det aldri var fjernsynsdekking av sporten. Jeg vil tro korps og orientering ligger i noenlunde samme gate, særlig når det gjelder å inkludere så å si alle aldersgrupper og gleden over å drive med noe som en god del andre mennesker ser på som litt sært. Så tok orienteringsløperne på seg shorts og joggesko og startet med sprintløp i byer og parker. Plutselig ble det mye lettere å følge dem på vei fra post til post, og fjernsynet så potensialet i denne idretten. Slik bør det bli for korpsene også. Løft korpset mer fram, la pressen få noe annet å gripe fatt i enn adventskonserten, gi avisen noe å tygge på, noe som vil ende ut i en artikkel som flere enn menigheten vil like.

Bit journalisten

Lokalpressen er en ting. Regionavisene noe helt annet. Kanskje vi bare rett og slett skal innse at skal vi få innpass i de største avisene, må vi jobbe litt selv. Journalistikk handler om kommunikasjon, om det å behandle informasjon, trekke ut det vesentlige og presentere det på en begripelig måte for deg og meg. Journalisten vil skrive om korpset dersom dette har interesse for leserne og det er salgbart. Avisen har derimot ingen plikt til å omtale korpskonserten din.

Er det nå så vanskelig å vinkle en korpssak på en journalistisk god måte? Media har faktisk et enormt repertoar å ta av når det gjelder korps, vi må bare vise dem inn på den rette veien. Vi må bite journalisten i øret, gi dem enkeltfortellingene, drepe mytene. La dem se noe annet enn spilleglede og fellesskap hvis akkurat det er så vanskelig å skrive om. Ingenting er i realiteten vanskelig å lage en sak om, det gjelder bare å vinkle det rett, og det burde en journalist være i stand til, særlig når hun får eksperthjelp. Nei, vi kan nok ikke skilte med diskutable spillerovergangen og store summer, men vi har annet å by på. Vi er blåsere, vi er mange, vi er vesentlige, vi vil være med i samfunnsdebatten, vi vil sette dagsorden. Klart vi da kan blåse fletta av journalistene og deres tro på at korpsstoff er vanskelig. BT dekker alt som har med Brann å gjøre, hver eneste lille fjær kan bli til fem høns. Hvorfor kan de ikke da skrive om at Eikanger Bjørsvik Musikklag (EBML) gjør det godt i EM? Ifølge Hilde Sandvik vil det være uærbødig både for Brann og for EBML å bli sammenlignet med hverandre. Klart det, for som han sa, den godeste Viggo Bjørge i EBML: ”Eikanger Bjørsvik taklar suksess. Det gjer ikkje Brann.” Og det er da journalisten skal våkne, for dette går det an å lage en sak på. Da kan vi muligens se at det i alle fall er uærbødig for EBML å bli sammenlignet med Brann.